But it was cloudy, dark and snow/ash falling, so the people that I hich hiked with decided to turn around. Then I jumped out of the car and started walking towards the mountain (to the surprise of the boys, Icelanders never go out of their cars when the weather is like this). After walking in 30 minutes in really bad weather I met four Swedes and one German (I study geology together with them) there (in a car), and they wondered what I was doing there. They had rented a car to get to Hekla, and hadn't expected to see me there in the middle of nowhere. They had turned around because of the bad weather, but I walked on until the road stopped, but it was some jeep tracks continuing up the mountain, so I decided to walk on. I met the police there, and they wondered if everything was OK with me, walking alone in the dark. A little bit later two TV-people stopped me and interviewed me about what I was doing walking alone in the wilderness, and I was lucky with the questions, and was able to answer in Icelandic all the time. I don't know if they have used the interview for anything though.

I walked for two hours, then the jeep track stopped, and I turned. But then suddenly the weather got really good, and I could see the volcano going on. Unfortuneately no lava, because all was flowing down the other side of the mountain (I was at the west side). But the fire fountains were visible, molten rocks thrown high into the air! I took some images, I hope that at least one will be good. Then I walked down again, and at the place the road started I met the same four Swedes and one German, and they had joined with another nine foreigners (French, Dutch, American and Italian). I told them how far they had to walk to get a nice view, and continued to walk in the opposite direction. Took some more images.

A half hour later I got a lift from one of the cars (the one with the French people in). Then the time was about 06.00 in the morning, and I had been walking for over five hours, partly in deep snow uphill, so it was relaxing to sit a bit. We found another spot south east of the volcano, but unfortuneately the weather was worse, and the clouds hid the volcano. But now we heard the sound! It was like a constant dark thundering rolling and rolling with no end. Some of us decided to walk on to get closer, but suddenly my Swedish neigbour (flat mate?) Martin "stepped over" (damaged his foot (wrist?)), and we couldn't continue (we wouldn't have reached very much further anyway, because we had to return to the car). I managed to stop a jeep that were passing close by, and I and one French boy had to carry Martin to the car, and the jeep took us down to the road where we waited for the others.

We drove back to Reykjavík, but had to make a detour because the road over Hverafjall were closed because of a snow storm. One hour after we came home the other road were also closed, because over 400 cars were stuck, and made snow plowing impossible. 2000 people had to turn around and spend the night in Selfoss (in some schools etc.) because of the bad weather. The biggest "rescue operation" since the evacuation of Heimaey in '73.

Jeg fugte med på nyhetene om utbruddet, og fikk se de første bildene på TV som ble tatt fra Vestmannaeyjar. Litt seinere kom det også bilder tatt fra et fly nokså nær vulkanen. Da greide jeg ikke å sitte stille lenger, pakka ryggsekken, tok bussen ut til riksveg 1 (ringvegen) østover for å prøve å få haik. Etter ti minutter fikk jeg kjøre med tre ungdommer som også var på veg for å se vulkanen (i en Jeep Cherokee), mot at jeg ga dem noen krónur i bensinpenger.

Jeg var veldig spent under kjøreturen, og så fram til å få se mitt første vulkanutbrudd. Skuffelsen ble derfor stor da vi nærma oss vulkanen, det var overskya, vind, snøvær (blanding av snø og vulkanaske) og dårlig sikt. Guttene jeg satt på med besluttet å snu, men jeg ville ikke gi meg så lett, og forsatte til fots. Jeg var godt kledd etter forholdene, så det var ingen fare. Da var klokka ca. 01.00 natt til søndag.

Kvelden før dette skjedde ble jeg med noen folk (noen utlendinger) "på byen", jeg var som vanlig edru, men kom ikke hjem før klokka halv ni på morgenen. Vi ble nemlig invitert på "nachspiel" til en kar fra Singapore og så på en actionfilm (noe karategreier). Så jeg sov heile lørdagen, og det passa veldig fint, for da var jeg helt utvilt til å gå heile neste natt.

Etter en times gange møtte jeg noen medgeologistudenter (fire svensker og en tysker) som hadde leid seg en bil for å komme nærmere vulkanen. De ble svært overraska over å se meg der gående langt fra folk. Men de hadde gitt opp, og var på veg tilbake på grunn av det dårlige været (de planla å overnatte for å se om været ble bedre på morgenen). Jeg fortsatte å gå helt til der vegen sluttet. Der ble jeg intervjua av to fjernsynsjournalister fra islandsk TV som lurte i all verden hva jeg gjorde for noe gående aleine midt på natta i dette ruskeværet. Jeg fikk de riktige spørsmålene sånn at jeg med litt begrensete islandskkunnskaper greide å svare på islandsk. Jeg veit ikke om intervjuet ble brukt til noe, men det var moro uansett. Islendinger går sjelden lengre avstander til fots, så de ble nok litt sjokkerte da de så en fotgjenger. Like før dette stoppa en politibil og spurte om alt var i orden med meg. Jeg er nok ingen typisk islending.

Jeg fortsatte å gå i halvannen time oppover fjellet, i sporene etter et dusin store ombygde terrengbiler som var på veg oppover lia. Snøen var dekt av et tynt askelag fra utbruddet, som gjorde at landskapet ble helt spesielt. Hele vegen oppover kunne jeg se en rød glød gjennom skydekket, og jeg håpet stadig på å få et glimt av vulkanen. Da jeg kom til det stedet der sporene stoppa snudde jeg og begynte å gå nedover igjen uten å ha fått sett noe meire. Men plutselig så klarna været opp, og jeg kunne se direkte opp mot vulkanen. Dessverre var jeg på feil side av fjellet, og alle lavastrømmene rant i motsatt retning, men jeg kunne se lavafontener kaste glødende steiner titalls meter opp i lufta. Et imponerende syn. Klokka var omtrent 04.00 på morgenen, og den mørke aske-/røyksøyla som stod opp av krateret var opplyst av den røde lavaen som ga et resultat som skapte blodrøde skyer over fjellet.

På veg ned igjen møtte jeg de samme geologistudentene igjen, de hadde parkert bilen og skulle gå oppover der jeg hadde gått. Sammen med dem var det ei gruppe av andre utenlandske studenter som jeg også kjenner. De ville gå et stykke for å komme nærmere vulkanen, men jeg sa at det ikke var mulig å komme så mye nærmere, de ville få en bra utsikt bare ved å gå 500 meter.

Jeg fikk kjøre med dem tilbake igjen, men først kjørte vi en tur på sørsida av fjellet for å se om vi kunne få et bedre overblikk over vulkanen der. Men da begynte et skydekke å legge seg, og vi måtte gi opp det. Men nå hørte vi lyden! Det var som et kraftig tordenvær som gikk konstant i det fjerne, inkludert eksplosjoner og smell med jevne mellomrom. Vi gikk i en times tid for å komme nærmere, men da fikk Martin "tråkka over", sånn at han ikke kunne gå lenger. Heldigvis fikk jeg stoppa en terrengbil som var i nærheten, og jeg og en franskmann bar han bort til bilen.

Det var bare å kjøre tilbake til Reykjavík igjen, men halvvegs kom vi inn i en snøstorm. Hovedvegen til Reykjavík var stengt, men en sideveg var enda åpen, så vi kjørte der. Det viste seg siden at vi var blant de siste som kom igjennom, og vi måtte kjøre i 20 km/t, det var 5 meter sikt, og bilene kjørte med varselblink og tåkebaklys for å bli bedre sett. Dette er den eneste gangen jeg har sett nytta ved tåkebaklys. Denne vegen ble også stengt fordi noen biler satte seg fast og sperra for brøytebilene. Dermed ble bilene etter også sittende fast, over 400 stykker. Så 200 mann i hjelpekorpset måtte hente ut 1500 personer som satt fast, og overnatting ble ordna på noen skoler. Dette skal visstnok være den største hjelpeaksjonen på Island siden evakueringa av Vestmannaeyjar i 1973. Grunnen til at så mange folk var ute i det dårlige været var naturlig nok Hekla, og at det var helg i tillegg. Folk på snøskutere henta folk fra bilene som stod parkert utover kvelden, folk hadde sitti fast i opptil 6 timer før de ble "redda".